Emirates Team New Zealand verdensrekord i vinddrevet landfart

Bryter barrierer – verdensrekorden i vinddrevet landfart

Glenn Ashbys overgang fra seiling til jakten på verdensrekorden i vinddrevet hastighet på land åpnet et nytt og betydningsfullt kapittel for Emirates Team New Zealand. Overgangen fra en maritim til en landbasert utfordring innebar å gå i gang med et prosjekt som viste seg å være preget av logistiske og miljømessige hindringer, noe som satte deres tilpasningsevne og robusthet på prøve. I de tørre omgivelsene ved Lake Gairdner erfarte laget at de skiftende værforholdene på land var like uforutsigbare som de hadde lært å beherske til sjøs.

Alle bilder: © Emirates Team New Zealand, © Emirates Team New Zealand / James Somerset

En reise fra vann til land

Glenn Ashby, født i 1977 i Bendigo, Australia, vokste opp i en familie med lidenskap for seiling. Dette tidlige møtet med seiling la grunnlaget for hans omfattende seilkarriere, preget av tre America’s Cup, en olympisk sølvmedalje og 17 verdensmesterskap i fire båtklasser. Ashbys livslange fascinasjon for fart og teknologi som tøyer grenser har vært en drivkraft bak prestasjonene hans. Som barn, i det vannfattige området i det sentrale Victoria, eksperimenterte han med skateboards og laken for å lage improviserte seil og olabiler, noe som tydelig viste Ashbys oppfinnsomhet.

Etter et tiår i Emirates Team New Zealand ønsket Ashby seg en ny utfordring: å ta sikte på å slå verdensrekorden for vinddrevet hastighet på land. Den ambisiøse planen ble presentert for teamet hans i oktober 2020. Dette selvstendige prosjektet, under Emirates Team New Zealand-paraplyen, skulle fylle periodene mellom America’s Cup-arrangementene og fungere som en plattform for å drive designet fremover og utfordre teknologiske grenser i høyhastighetsmiljøer. Å bevege seg inn i landbasert aerodynamikk og ingeniørfag representerte et tydelig avvik fra deres kjernekompetanse innen hydrodynamikk.

Etter lagets seier i den 36. America’s Cup i mars 2021 ble veien staket ut for dette ambisiøse prosjektet. I juni 2021, med solid støtte fra teamsjef Matteo De Nora og CEO Grant Dalton, fikk Ashby klarsignal til å gå videre, og prosjektet gikk fra konsept til virkelighet. En dedikert kjernegruppe, med skipsarkitektene Guillaume Verdier, Romaric Neyhousser og Benjamin Muyul, sammen med ingeniørene Jeremy Palmer, Romain Gard, Tim Meldrum, Adrian Robb og Jarrod Hammond, samt medlemmer av landteamet Sean Regan og Dave French, ble samlet.

Den tekniske konstruksjonen av 'Horonuku'

Oppdraget var å utvikle et banebrytende fartøy som skulle skrive historie som det raskeste vinddrevne kjøretøyet, og dermed slå den gjeldende fartsrekorden for vinddrevne fartøy på 202,9 km/h, satt av Richard Jenkins i 2009. Fartøyet måtte drives utelukkende av vind, startes med et dytt fra et menneske, og holde en hastighet som oversteg den eksisterende rekorden med mer enn 1 mph i minst tre sekunder. For å oppfylle disse kravene ble et ekstraordinært 14 meter langt landseilfartøy, kalt «Horonuku» (som betyr «å gli raskt over land»), bygget i karbonkomposittmaterialer.

Vingen på fartøyet fungerer som «motoren» og er alene ansvarlig for å generere fremdrift. På samme måte som vingene på et fly eller et seilfly er den utformet for å skape løft. Klaffen på den 10 m² store bakvingen, som strekker seg bak hovedvingeseksjonen, justerer vinkelen på hovedvingen i forhold til vinden og skaper dermed fremdriftskraften. Denne løsningen gjør at vingen automatisk tilpasser seg små endringer i vindretningen og opprettholder en optimal angrepsvinkel. Denne selvjusterende funksjonen gjør at føreren kan konsentrere seg om styringen uten kontinuerlig å måtte justere vingen.

Unikt terreng som arena for rekordforsøket

Som arena ble Lake Gairdner valgt på grunn av den eksepsjonelle flatheten, de geografiske forholdene og de vanligvis stabile overflateforholdene, noe som gjør området godt egnet for aktiviteter i høy hastighet. Innsjøen ligger i et avsidesliggende område langt nordvest for Adelaide, og reisen dit innebærer kjøring på krevende veier i utmark. Innsjøen, som er over 160 km lang, er dekket av en tykk saltskorpe som gir et pålitelig «baneområde», og som er bedre egnet for hastighetsforsøk enn de nordlige delene av innsjøen, der saltskorpen er for tynn for alle typer kjøretøy.

Å overvinne produksjonsutfordringer

Teamets vei frem mot rekordforsøket var langt fra problemfri. Innen mars 2022 sto teamet overfor økende logistiske utfordringer. Selv om teamet var vant til produksjon under høyt press og til å fremstille et stort antall komponenter, forverret stramme tidsfrister situasjonen ytterligere. I tillegg kunne den pågående pandemien skape problemer i leveransekjedene og føre til bemanningsmangel dersom teammedlemmer måtte i isolasjon. Med forståelse for et produksjonsbilde preget av usikkerhet tok Sean Regan, teamets produksjonsleder, initiativ til en fleksibel tilnærming. Teamet forble omstillingsdyktig og justerte både fremdriftsplaner og prosesser for å holde prosjektet på rett kurs. Til tross for utfordringene fikk prosjektet stadig bedre fremdrift, og de ulike komponentene til Horonuku-fartøyet begynte å falle på plass frem mot den forestående sjøsettingen.

Planen var et rekordforsøk midt i 2022. Pandemirelaterte reiserestriksjoner hadde holdt Ashby i Australia, men i mai kunne han endelig reise til New Zealand for å gjennomføre den siste testfasen. Samtidig var prosjektets videre skjebne avhengig av naturens luner ved Lake Gairdner. Det teamet ikke visste, var at de sto foran uventede utfordringer. I løpet av juli oppsto et uvanlig avvik, da den ellers tørre saltsjøen uventet ble oversvømt, med hele 50 mm vann over store deler av området.

Vanskelige værforhold ved Lake Gairdner

I 2022 opplevde Australia rekordstore nedbørsmengder. Den vedvarende regnperioden, som var spesielt kraftig i de sentrale og østlige delene av landet, gjorde Lake Gairdner uegnet som arena for rekordforsøket. Det stadige regnet ødela planene, og flere ganger ble innsjøens overflate oversvømt akkurat idet forholdene så ut til å bli bedre. Teamet møtte en rekke tilbakeslag, ettersom hvert håpefulle varsel om klarvær og sterk vind raskt ble overskygget av nytt regn. Dette mønsteret med skiftende værforhold – tørr overflate etterfulgt av regn og deretter korte tørkeperioder – fortsatte å hindre fremdriften. Selv om enkelte dager viste lovende forhold med ideell vind, gjorde vann på innsjøens overflate rekordforsøket umulig.

Frustrasjonen økte etter hvert som teamet måtte tåle disse kontinuerlige forsinkelsene, og det harde arbeidet og forberedelsene ble gang på gang undergravd av det uforutsigbare været. Situasjonen nådde et punkt der teamet, etter måneder med venting og overvåking, ikke hadde annet valg enn å utsette rekordforsøket og sette «Horonuku» på lager, i håp om at innsjøen skulle tørke når varmere vær kom. I ettertid kunne de knapt ha valgt et dårligere tidspunkt for forsøket på verdensrekord i landbasert hastighet drevet av vind.

Rekordforsøkets gjennombrudd til tross for motgang

I påvente av de ideelle værforholdene videreutviklet og finjusterte teamet fartøyet kontinuerlig, med optimalisering for hastighet og bedre grep på den krevende overflaten på innsjøen. Denne perioden med målrettede forbedringer og testkjøringer førte til betydelige forbedringer. Til tross for værrelaterte tilbakeslag visste de nå at når de perfekte vindforholdene endelig oppsto, ville de være klare til å utnytte muligheten.

I begynnelsen av desember kom den etterlengtede værendringen. Teamet reagerte raskt og dro umiddelbart ut til innsjøen, som nå var tørr og bød på lovende forhold. Helgen 10.–11. desember bød imidlertid på nye utfordringer, med varierende vindretninger og en vedvarende trussel om regn og tordenvær. Vindforholdene på lørdag var ustabile og svakere enn nødvendig, men teamet holdt fast ved håpet om sterkere vind på søndag.

Til tross for regn i nærområdet og avtagende vind i værprognosene fulgte teamet nøye med på forholdene og var klare til å handle. Den 11. desember åpnet det seg endelig et etterlengtet mulighetsvindu. Emirates Team New Zealand, med Glenn Ashby ved roret, reagerte raskt og klarte å akselerere «Horonuku» til hele 222,4 km/h, drevet av en vind på 22 knop, og slo dermed alle tidligere rekorder.

Samspill i teamarbeid ved utvikling av banebrytende teknologi

Selv om denne prestasjonen ga grunn til feiring, så teamet på den som et steg på veien mot enda større mål. Ambisjonen strakte seg langt utover det å sette ny rekord. Målet var å bane vei for fremtidens teknologi ved å flytte grensene for aerodynamikk, strukturelle belastninger, konstruksjonsmetoder og materialer til det ytterste.

Uavhengig av forberedelser og teknologiske fremskritt er en slik suksess ikke mulig uten et eksepsjonelt team og en viss velvilje fra naturens side. Teamets samarbeid, kompetanse og utholdenhet, kombinert med de nødvendige og gunstige naturforholdene, var de reelle drivkreftene bak denne prestasjonen.

---

For informasjon om TengTools-produkter i New Zealand, vennligst kontakt:

Colin Hodges
ISL Industrial Limited
40 Crooks Road
East Tamaki Auckland
+64 9 274 7365
sales(AT)isl.nz